Bør tracking-nettsteder vise pokerspilleres buy-ins?

Sara O’Connor etterlyser større åpenhet

4 juni 2026 satte Sara O’Connor fart på debatten på X gjennom et innlegg hvor hun argumenterte for at informasjon om buy-ins burde være offentlig tilgjengelig:

“Hendon Mob burde tracke buy-ins på samme måte som resultater.

Hvis man kan tracke resultater, kan man tracke buy-ins.

La oss se hvem som faktisk tjener penger, og hvordan.”

I kommentarfeltet forklarte hun at informasjonen på tracking-nettsteder fremstår som en slags luftspeiling for henne, og at mangelen på åpenhet er noe hun reagerer sterkt på.

Hun understreket også i et annet innlegg at dagens glansbilde av suksess er skadelig for poker:

“Hvis det fører til at folk spiller med penger de egentlig ikke burde bruke, er det det som faktisk er dårlig for poker.

Det er ikke en trøstende løgn.

Etter min mening er det en råtten løgn som får folk til å tro på en drøm som ikke er reell, og som de kanskje begynner å jage.

Det er usunt og utrygt.

Hvis vi ønsker å bli tatt seriøst som community, må vi beskytte hverandre mot husets økonomiske interesser.

Jeg prøver å gjøre poker tryggere og mer transparent. Jeg trenger egentlig ikke å se hvert eneste buy-in. Men jeg mener det ville gitt mening å rapportere ROI og profitt.”

Flere spillere støttet synspunktet hennes og uttrykte et ønske om å redusere mengden «selvbedrag» i pokerverdenen.

David Berger skrev:

“Hvis både Poker Atlas og GGPoker leverte denne informasjonen og ekskluderte alle turneringer som ikke rapporterte buy-ins, ville vi hatt en fantastisk database!”

Også Rachel Hoyt ønsket større åpenhet:

“Jeg skulle virkelig ønske vi visste mer. Jeg liker ikke at en spiller kan sitte ved et bord eller spille en turnering sammen med backeren sin uten at noen vet det. Det er ingen sjanse for at de spiller mot hverandre på samme måte som mot alle andre.”

Ifølge Andy «Equilizer73»:

“Det ville hjulpet spillere som meg dersom vi hadde et mer realistisk bilde av hva profesjonelle spillere faktisk gjør. Man hører uttrykk som ‘firing bullets’, men for oss vanlige folk er det ikke særlig realistisk. Jeg vet bare hvordan jeg selv liker å spille. Noen ganger gjør jeg rebuy, men som oftest gjør jeg det ikke.”

Rutland34 mener mange ville blitt overrasket over de faktiske tallene:

“Folk ville blitt sjokkert over å se disse tallene. Hvis du spiller profesjonelt med 15 % ROI etter rake og er staket, er ikke $1 million i gevinster spesielt imponerende. Selv $10 millioner i gevinster over ti år kan i praksis være bare $5 millioner etter staking, og med 15 % ROI tilsvarer det rundt $75.000 i året. Selv ved 100 % ROI snakker vi om rundt $160.000 årlig. Poker er hardt!”

Andre mente imidlertid at dette synspunktet bygger på manglende data og en utilstrekkelig forståelse av hvor komplisert problemstillingen faktisk er.

Regs og rekreasjonelle spillere mot offentliggjøring av utgifter

De fleste spillerne var langt fra begeistret for tanken om å offentliggjøre både egne og andres buy-ins, profitt og ROI. Her er noen av reaksjonene.

Victoria Livschitz skrev:

“Hvorfor mener du at du har krav på å kjenne andres økonomiske resultater? Du har vel ikke tilgang til andre ansattes lønn i næringslivet? Verken private selskaper eller enkeltpersoner er forpliktet til å offentliggjøre inntektene sine. Dette er personopplysninger. Hendon Mob er et rangeringstjeneste som sporer gevinster for lister og utmerkelser, ikke mer enn det. Det er ikke et finansielt rapporteringssystem, som ville krevd regulering og vært en helt annen type virksomhet.”

Aaron Barone kommenterte:

“Ingen ønsker å se hvordan pølsa blir laget. […] Jeg har vært ganske tydelig på problemene rundt Hendon Mob. Og jeg skulle gjerne sett at ‘cashes’-statistikken ble erstattet med profitt. Men som andre har påpekt, er logistikken vanskelig, og kanskje enda viktigere: Alle involverte tjener på fortellingen om at mange cashes betyr at du er en crusher. Cashes-statistikken brukes i det minste delvis til å lure mindre erfarne medlemmer av pokermiljøet – og til å tiltrekke seg nye spillere.”

Aaron Kweskin advarte:

“Det ville vært dårlig for poker å eksponere taperne offentlig. Da ville de vært mindre tilbøyelige til å spille. Tracking av tap på livestreams har allerede ført til at enkelte tapsbringende spillere har sluttet å spille.”

Chris Wallace var enda tydeligere:

“Jeg er 100 % imot dette. Å henge ut tapende spillere offentlig er den raskeste måten å få dem til å slutte å spille på. Det var akkurat dette SharkScope gjorde med Sit & Go-turneringer for 15 år siden. Det ødela økosystemet.”

Ole Hanssen pekte på de praktiske utfordringene:

“Jeg forstår argumentet ditt når det gjelder WSOP og store turnerserier, men når så mange pokerrom ikke rapporterer noe som helst til Hendon Mob, vil resultatet uansett være ufullstendig, uansett hvor mye arbeid som legges ned i å forbedre systemet.”

For Robert Whitley handler det også om markedsføring:

“De selger et produkt. Hvis de fortalte deg at spilleren med 70 millioner dollar i gevinster egentlig har tapt 8 millioner, ville produktet ikke lenger vært like attraktivt.”

Steven Costa trakk paralleller til trading:

“Vet dere hvorfor meglerselskaper historisk har gjort det vanskelig å sammenligne traderes resultater? Det er omtrent samme grunn til at vi bør være imot netto profitt-tracking på Hendon. Når folk ser at de konsekvent presterer dårligere enn gjennomsnittet, slutter de. I poker kan det redusere rek-spillerbasen som holder MTT-økosystemet i live. Å vise netto profitt eller ROI ville vært mer ærlig, ja, men det kunne også drept drømmen for mange.”

Til slutt uttalte Amanda Baker:

“Jeg tror det er bedre å la folk leve i troen på hvor mye de ‘vinner’. Hvorfor knuse illusjonen? Hvis en rek-spiller ønsker å bruke disponibel inntekt på poker, trenger vi ikke rette søkelyset mot noe de egentlig ikke ønsker å vite. Folk foretrekker trøstende løgner fremfor sannheten.”

Tracking-nettsteder kan ikke faktisk beregne spillernes reelle profitt

Selv om ønsket om større økonomisk åpenhet kan virke nobelt, er realiteten at situasjonen rundt pokerspillere og deres faktiske profitt er langt mer komplisert enn den ser ut ved første øyekast.

Det er vanskelig å samle inn korrekte data

For det første må man skille mellom online- og live-resultater, siden de byr på helt forskjellige utfordringer når det gjelder datainnsamling og deling.

For å samle inn nøyaktige live-data må et tracking-nettsted opprettholde et omfattende nettverk av kontakter hos turneringsarrangører og sørge for at de fortløpende mottar informasjon om turneringer, spillere, buy-ins og premier. Dette krever betydelige økonomiske og menneskelige ressurser. I tillegg er ikke alle kasinoer og pokerklubber villige til å dele slike data med tredjeparter. Mange spillere ønsker heller ikke at denne informasjonen skal offentliggjøres.

Når det gjelder online poker, må nettstedene ikke bare få støtte fra pokerrommene, men også deanonymisere spillere som ikke engang offentliggjør brukernavnene sine.

Det første problemet med å publisere data om buy-ins og profitt er derfor åpenbart: Å overføre personopplysninger til en tredjepart innebærer en risiko.

Det andre problemet er økonomisk. Hvor skal tracking-nettstedene hente inntektene som kreves for å finansiere denne typen datainnsamling? Skal spillerne betale for informasjonen? Det virker lite sannsynlig.

Tracking-nettsteder kan ikke ta hensyn til alle faktorer

Det er også viktig å huske at selv om re-entries, rebuys og add-ons registreres, vil tracking-nettsteder aldri kunne fange opp alle økonomiske avtaler mellom spillere, backere og stakingfond.

Dermed vil informasjon om faktisk profitt alltid være ufullstendig, uansett hvor godt tapene kan spores.

Offentliggjøring av profitt kan skape reelle problemer for spillere

Kanskje den mest alvorlige problemstillingen er at offentlig tilgjengelige data som gjør det mulig å beregne spillernes omtrentlige profitt, kan utsette dem for juridiske utfordringer i hjemlandet.

Folk har mange grunner til å holde inntekter og utgifter skjult for offentligheten. Poker er for eksempel ikke lovlig overalt, og ikke alle spiller i landet de er statsborgere i. På samme måte ønsker ikke alle å fortelle familien sin nøyaktig hvor mye de har vunnet eller tapt på poker, eller gjøre skattesituasjonen sin offentlig kjent.

Den økonomiske virkeligheten i poker vil gjøre spillet mindre attraktivt for nye spillere

Til slutt finnes det et annet viktig argument.

Muligheten til å beregne den faktiske profitten til hver enkelt spiller – spesielt toppspillerne – kan redusere pokerens appell betydelig for personer som ikke kjenner miljøet.

Poker er et spill som delvis bygger på illusjoner. Noe av tiltrekningskraften ligger i forestillingen om at hvem som helst kan vinne livsforandrende summer. Når folk først begynner å spille, oppdager de raskt at suksess krever langt mer arbeid enn flaks. Men uten denne første drømmen ville mange sannsynligvis aldri ha begynt.

Å offentliggjøre spillernes faktiske profitt ville lett kunne knuse denne illusjonen – samtidig som det sender et signal om at personlige økonomiske opplysninger enkelt kan bli offentlig tilgjengelige.