Historien om Late Night Poker del 4: Familie, gratis hotell og en groupie

luke schwartz 30783
Luke Schwartz

Luke Schwartz tar plass. Han er ikke videre fornøyd.

"Jeg vant der ute," mumler han uten å henvende seg til noen spesiell person. Han forsynte seg av James Akenhead’s penger i et slag kinesisk poker.

Nå var han sint. En kvinne sminket ham.

"Hva skal dette være godt for?," spør han.

"Slik at du ikke ser så skinnende ut," sier hun.

"Hvor er jenta?"

Han mener Melanie Weisner.

"Hun er på toalettet," sier sminkøren.

"Vel, da bør noen gå og hente jenta. Jeg stoppet å spille på grunn av henne."

Det er Late Night Poker sesong 10. Schwartz havnet på andreplass bak Sam Holden. Det var siste sesongen som showet ble vist på TV. Showet var storartet. Det hadde blitt en institusjon. Men hvorfor? Hva var den hemmelige oppskriften?

Det fantes ingen poker

"To ting skjedde som gjorde Late Night Poker veldig viktig," sier Vicky Coren Mitchell.

"En: Dette revolusjonerende TV showet fanget oppmerksomheten til det britiske publikummet, og fikk dem til å få øynene opp for poker i Storbritannia (de fleste lekmenn trodde poker bare eksisterte i Amerika) og pirret deres nysgjerrighet og viste dem hvordan de skulle spille."

Late night poker6

"To: Internet poker ble en realitet like etterpå, noe som gjorde at det var lett å starte med det, man behøvde ikke en gang å forlate sitt eget hus."

"Disse to tingene satte i gang den eksplosive veksten til pokeren her i dette landet."

Som en mann fra arbeiderklassen ble jeg oppdratt til å arbeide så iherdig jeg kunne, for å få mat på bordet og et tak over hodet.

Det var bare to måter at denne eksistensen kunne forandre seg til det bedre. Enten kunne jeg vinne i lotto eller jeg kunne vinne en haug med penger ved å spille poker.

Som mange britiske menn ville jeg stolpre meg hjem fra puben og slå på TV-en. Mine gule fingre – en kombinasjon av nikotin og Madras – ville presse ned 4 på fjernkontrollen og Late Night Poker ville dukke opp.

Mår jeg så på, så trodde jeg fullt og fast på at jeg kunne være en del av det showet. De så ut som meg; de oppførte seg som meg. Det var et show for arbeiderklassen.

Vicky har helt rett. Inntil Late Night Poker var det ikke noe som het poker. Det eksisterte ikke i min verden.

"Spillerne likte det helt fra starten av"

Produksjonsselskapet Presentable bragte poker inn i min verden. Det er to meget viktige grunner til at det føltes som om den alltid skulle ha vært der.

Først og fremst kortene som spillerne har på hånda.

"Alle tidligere forsøk på å vise poker på TV," sier tidligere administrerende direktør hos Presentable, Megan Stewart, "hadde blitt hemmet av at seerne ikke hadde noen anelse om hvilke kort spillerne satt med på hånda."

"Slik at dramaet knyttet til hver avgjørelse var fullstendig skjult. Bordet med en glassplate med kameraer under, snudde opp ned på dette."

Jesse May
Jesse May

"Nå kunne plutselig alle se strategiene og bløffene, veien til suksess eller fiasko, det at man lyktes eller mislyktes med å lese en spiller."

"Man var litt redd for at spillerne skulle ha noe i mot å få sin spillestil avslørt, men de innså med en gang at TV forandret hele spillet og gjorde dem til virkelige poker berømtheter."

"Spillerne likte det helt fra starten av."

Kortene, chipsene og uttrykkene

Det at man kunne se hvilke kort de satt med på hånda var en åpenbaring, men vi har fremdeles den muligheten i dag. Hvorfor er ikke dagen pokershow likeså gode eller bedre enn Late Night Poker?

"De valgte kameraer under bordet av en meget god grunn og den gode grunnen var kameravinkelen," sier Jesse May.

"Når du kunne se opp på en person og se både kortene og ansiktet – da var den rette settingen for drama oppfylt."

I dag fanger kameraene under bordet opp bare et bilde av kortene. Hvis du ser på en live stream på internett har du kanskje ikke en gang et bilde av det; istedenfor vil en RFID chip sende et signal til en maskin, og du vil få en grafisk representasjon av kortene på hånda på skjermen.

Det som gjorde kameravinkelen av kortene som spillerne hadde på hånda så fantastisk, var at den viste kortene, chipsene og ansiktsuttrykket til spilleren.

Ytterligere en storartet ting som Late Night Poker gjorde var at de ikke viste kortene spillerne hadde på hånda absolutt hele tida.

Ikke bare etterlot dette TV publikum i spenning, men også kommentatorene.

Ikke en anelse om hva han har

Det er et klipp fra finalebordet i sesong 1 som illustrerer mitt poeng på et vakkert vis.

Ulliott Devilfish

Joe Beevers høyner med 8 7 fra cutoff og Devilfish syner fra knappen. Produksjonsstaben bestemte seg for at hånda hans skulle forbli et mysterium.

Floppen er 10 8 5, noe som gir Joe det midterste paret.

"Han har ingen anelse om hva Devilfish har, har han vel?," sier May i kommentatorboksen.

"Det gjør heller ikke vi," sier hans medkommentator Nic Szeremeta.

Beevers bruker litt tid. Han stirrer på floppen; hodet litt på skakke. Han er innhyllet i sigarettrøyk som stammer fra Liam Flood.

Han skal akkurat til å gjøre sitt trekk, når produksjonsstaben viser oss at Devilfish har floppet tress i ti. Joe går all-in og Devilfish syner.

"Joe vil ikke komme til å like dette," sier May.

Han gjorde ikke det. Det gjør han fremdeles ikke 16 år seinere.

Personligheter skaper liv

Jeg ser på The Blacklist på grunn av måten James Spader gjør Raymond Reddington levende på; det samme med Kevin Spacey’s rollefigur Francis Underwood i House of Cards.

Personligheter bringer liv til en historie, men det i seg selv er ikke nok. Det må være action også. Det må også være struktur.

Szeremeta visste at rollebesetningen var ekstremt viktig. Det som han ikke kunne forutse var måten disse personlighetene ville danne familielignende bånd på.

Et bånd som var så sterkt at det ble fascinerende å se det på TV skjermen.

"Atmosfæren var som i en familie," sa Sam Holden, vinneren av sesong 10 av Late Night Poker. "Alle syntes å kjenne hverandre."

"Den gang det hele startet bestod fellesskapet av få mennesker. De hadde sannsynligvis spilt mot hverandre i 10-20 år før Late Night Poker begynte."

Dette båndet var viktig og det gjaldt ikke bare spillerne. Turneringsdirektør Thomas Kremser og hans kone Marina Kremser (tidligere Rado) arbeidet gratis gjennom hele sesong 1, fordi de som organiserte det hele ikke hadde budsjettert med penger til turneringsstaben og dealerne.

Mye småerting

Forholdet mellom Presentable og spillerne var også tett.

"Rhiannon (Murphy) var alltid en av mine favoritter," sa Beevers. "Hun var den som tok seg av alle spillerne."

Late night poker

"Hun ville etterkomme alle Devilfish’s ønsker - som alltid var litt i drøyeste laget – og hun ville organisere oss alle. Forestill deg det å være nødt til å koordinere 40 pokerspillere, prøve å få dem til å stille opp og fortelle dem hva de skal gjøre."

"Sian (Lloyd) var en erfaren leder," sier May. "Hun ble en utrolig poker junkie, i den betydning at hun ble en del av disse spillernes liv, og hun var en fantastisk leder."

"Filmingen ble gjort i et veldig lite studio og hun var nøye med at hun fikk med seg alt."

Det som skjedde rundt filten var bare en del av den store helheten. Etter å ha snakket med May, Beevers og Coren Mitchell om de tidlige dagene, så var det innlysende at atmosfæren i Green Room og etterpå på hotellet var viktige for båndene som ble knyttet, og dette ville i sin tur føre til at spillerne følte seg komfortable nok ved bordet til å delta i småertingen.

"Alle ble værende der i de første sesongene," sier May. "Nå til dags så kommer pokerspillerne til turneringa, de blir slått ut og så fordufter de."

"Den gang var gratis hotell i ei uke en stor del av Late Night Poker. Alle kom dit og bodde der alle fem dagene uansett når de spilte, fordi alle likte å bo gratis på hotellet og henge rundt i baren."

vicky voren
Vicky Coren-Mitchell

Før pokerspillerne ble trøtte og begynte å kjede seg

"En annen viktig person bak suksessen til Late Night Poker var Vicky (Coren)," sa May. "Den gang var hun den første Late Night Poker groupien."

"Hun hadde ingen offisiell rolle da hun første gang kom til Cardiff. En som Vicky var så viktig for atmosfæren under Late Night Poker – selv uten å spille."

"Jesse May hadde rett i at jeg var en groupie," sier Coren Mitchell, "i alle fall i betydningen av en fan. Jeg var langt ned på lista som en groupie i den andre betydningen; jeg gikk ut med bare en av spillerne."

"Jeg var en veldig ivrig amatør pokerspiller og som alle andre ivrige amatør pokerspillere var jeg utrolig opprømt over dette TV showet, og med det muligheten til å bivåne et spill som vanligvis ville dukke opp på skjermen i 30 sekunder i bakgrunnen av en slåsskamp mellom noen cowboyer."

"Den tingen jeg husker som skiller Late Night Poker fra andre turneringsserier i poker på TV – bortsett fra den revolusjonerende plassen i kulturen og måten serien ble laget på – er det at vi alle var tilstede hele uka, så på heatene som vi ikke selv deltok i, drakk vin i Green Room og veddet på utfallet av heatene."

"Dette var før pokerspillere ble trøtte og lei av TV. Det var morsomt, det var spennende, det var som en liten ferie."

"Til tross for upålitelige personer, solbriller og svetteperler, så var dette uskyldig. Utrolig uskyldig."

Vennligst fyll inn alle de påkrevde feltene. På forhånd takk!

Problem ved sparing av kommentar. Vennligst forsøk igjen!

Du må vente 3 minutter før du publiserer en ny kommentar!

Ingen kommentarer.