Historien om Late Night Poker del 1: Rollebesetning og en åpenbaring

Victoria Coren og James Akenhead strør om seg med sigarettaske på gulvet. Luke Schwartz, Daniel ‘Jungleman' Cates og Andrew Feldman spiller kinesisk poker på en benk.

Cates reiser seg rasende opp, og hiver noen 20 pund sedler opp i luften.

Alle er stille. Til og med sigarettasken legger seg til ro.

Så kommer han valsende inn: The Devilfish. Han har på seg en svart lærjakke, solbriller og spiller på et munnspill.

Han ser ut som om han nettopp har våknet, smurt inn håret sitt med fett og strøket det bakover og hoppet rett inn i ei drosje. Han skrider inn i bygningen, stopper nesten for hvert skritt for å kysse eller klemme en fra produksjonsstaben.

Han går rett forbi meg.

"Hei Dave, jeg er Lee Davy. Jeg lurer på om jeg kan stjele noen minutter av din tid for et intervju? "

David "Devilfish" Ulliott
David "Devilfish" Ulliott

"Dra til helvete, guttunge."

Han klyper rumpa til Vicky Coren og setter kursen mot det grønne rommet.

"Hvem må jeg knulle her inne for å få en kopp te?" Hører jeg ham rope.

Det er sesong 10 av Late Night Poker, kanskje tidenes mest banebrytende og innflytelsesrike pokershow.

Stedet der Devilfish, Jesse May og Hendon Mob ble født.

Men hvor startet det hele?

Å overføre det magiske fra Paris til et studio i Sør-Wales

Mens alle ventet på et nytt århundre, var en ung mann ved navn Rob Gardner opptatt med å pønske ut nye ideer for fjernsynsshow, på vegne av produksjonsselskapet Presentable.

"Et av hans forslag var et chat show hvor samtalen utfoldet seg rundt et pokerbord," sier tidligere administrerende direktør for Presentable, Megan Stuart.

"Gjestene snakket sammen mens de spilte, men vekten var på samtalen istedenfor pokeren. Pokeren var ganske enkelt et tilbehør for at showet skulle se mer egenartet og kult ut."

På den tiden hadde Channel 4 noe som de kalte "4 Later ", der mange eksperimentelle, smale programmer ble sendt på lufta.

Både Gardner og Stuart la frem sin ide til Channel 4 sin programansvarlige, og heldigvis viste det seg at han var pokergal.

"Han var ikke det minste interessert i vår ide om et chat show," sa Stuart, "men han sa klart og tydelig, med et glimt i øyet, at om vi kom opp med en måte der poker fungerte på TV, så ville han gå for det."

"I form av en respons på et forslag, så kunne det ikke gått bedre."

Det var på dette tidspunkt at Stuart tok Sian G. Lloyd inn i varmen. Lloyd ble LNP’s studio direktør.

Gardner fikk med seg Nic Szeremeta på laget. Szeremeta var den eneste personen av kvartetten som kunne noe om poker og hans innflytelse ble ekstremt viktig for showets suksess.

Alle fire deltok i brainstorming sesjoner, der de klekket ut hva som måtte til for at det skulle fungere på TV.

Gardner hadde spiren av en ide, Stuart hadde fjernsynsselskapet, Szeremeta kjente til spillet og Lloyd visste hvordan man kunne binde det sammen og skape en fengslende seer opplevelse.

Men det var en tur til den berømte Aviation Club de France (ACF), for å se finalebordet i Euro Finals Main Event, som skulle endre på alt.

"Jeg var oppslukt," sier Lloyd. "Menneskelig drama i alle sine former utfoldet seg rett foran øynene mine."

"Spillerne sa knapt et ord, sigarettrøyken snodde seg gjennom rommet og innhyllet spillerne i en dis."

"Med disse inntrykkene festet på min netthinne skyndte jeg meg tilbake til Cardiff og satte meg ned med min tekniske stab. Sammen måtte vi klare å komme opp med en måte å overføre det magiske jeg hadde sett i Paris til et fjernsynsstudio i Sør-Wales."

Fra casinoet til stuene til millioner av seere

Late Night Poker var ikke det første fjernsynsshowet som hadde forsøkt å ta pokeren fra casinoet og inn i stuene til folk. Men alle forgjengerne hadde mislykkes med det.

Staben hos Presentable var nødt til å finne ut hvorfor. Det skulle vise seg helt åpenbart hvorfor det var tilfelle. Joe Beevers forklarer:

"Noen VHS videoer var i omløp fra noen World Series of Poker (WSOP) turneringer, som du kunne kjøpe på Binions, men du fikk aldri se kortene som spillerne satt med, untatt hvis de med hensikt viste kortene eller det ble en showdown."

"Alle tidligere forsøk med å vise poker på TV hadde blitt hemmet av det faktum at seeren ikke hadde peiling på hvilke kort hver spiller satt med, slik at dramaet knyttet til hver avgjørelse var fullstendig skjult for seeren," sier Stuart.

Den tekniske staben hos Presentable anført av teknisk sjef Alwyn Roberts og designer Gerald Murphy, satte seg ned med Gardner, Szeremeta og Lloyd for å diskutere det de hadde opplevd i Paris.

Joe beveres
Joe Beevers

"Det var spesielt viktig at publikum i sine hjem kunne se hvilke kort spillerne satt med på hånda," sier Lloyd. "Men jeg hadde også et desperat ønske om ikke å blande meg inn i selve spillet."

"Jeg ville ikke pålegge spillerne regler, som kunne ha en innvirkning på deres oppførsel i studioet."

Og så var det klart for øyeblikket som satte  Late Night Poker på kartet som en pioner, og banet vei for hvert eneste pokershow som etterfulgte dem.

Et pokerbord med en glassplate på toppen og et lite DV-kamera og lys, som lot seerne se kortene spillerne hadde på hånda, ansiktet deres og deres stacker.

Det var ikke lett

Ideen med et kamera som viste spillernes kort var et blinkskudd. Det var bare et problem.

Profesjonelle pokerspillere var skrekkslagne ved tanken på å avgi viktig informasjon til sine konkurrenter.

Szeremeta ble gitt oppgaven å finne 40 spillere til det første showet. Det var ikke lett.

Mange av de beste proffene på den tiden nektet å delta i showet. Noen antydet til og med at det å vise hvilke kort spillerne satt med på hånda var ulovlig.

Disse spillerne tenkte kortsiktig. Uforstyrret fortsatte Szeremeta å krysse av navn på lista si, inntil han støtte på en gruppe spillere som tenkte mer langsiktig.

"Ironisk nok så kunne ikke disse, som hadde dolket Late Night Poker i ryggen før det hele hadde startet, komme fort nok med blant de kommende spillerne etter at den første serien hadde blitt en suksess," skrev Szeremeta i en artikkel på tre sider kalt "The Making of Late Night Poker."

Så hvor drar du for å finne de beste pokerspillerne i Storbritannia?

Østerrike, selvsagt.

"De hadde problemer med å få folk nok til det første showet," sier Joe Beevers. "Jeg husker at jeg var i Concord Card Club i Wien og spilte i en turnering ved navn WSOP Trial."

Late night poker3
En rollebesetning ble født

"En dag var jeg i baren da Nic Szeremeta kom inn og begynte å snakke om dette showet som han var rådgiver for kalt Late Night Poker. Det kostet 1.500 pund å kjøpe seg inn og førstepremien var på 40.000 pund.

"Han fortalte oss at spillerne var livredde for reaksjonen til folk når de kunne se kortene. Det høres helt sprøtt ut nå, men på den tiden hørtes det fornuftig ut."

"Vi bestemte oss for å spille mot lovnaden om at vi ville bli tilgodesett i fremtidge show, hvis det ble en suksess."

En rollebesetning og en stjerne ble født

Beevers og hans kamerater fra Hendon – Ram Vaswani, Barney Boatman og Ross Boatman – bestemte seg for å spille.

Liam Flood, Simon Trumper og Dave Colclough ble også med.

En ung amerikaner ved navn Jesse May ble invitert til å spille.

Og de to mest berømte britiske pokerspillerne på den tiden, Surinder Sunar og en ung mann fra Hull som var høy på pæra kalt Dave "Devilfish" Ulliott satset også 1.500 pund for å bli med på moroa.

Late Night Poker hadde en rollebesetning.

Vennligst fyll inn alle de påkrevde feltene. På forhånd takk!

Problem ved sparing av kommentar. Vennligst forsøk igjen!

Du må vente 3 minutter før du publiserer en ny kommentar!

Ingen kommentarer.