For et par måneder siden satt jeg altså og spilte Unibet UK Poker Tour i Brighton.
Det er dag 1A og jeg spiller bra – bygger opp mye selvtillit. Jeg bytter bord og ender opp rett til høyre for Unibet sin pokerambassadør Espen Uhlen Jørstad.
Jeg hadde aldri møtt ham før. Jeg visste at han ikke ante hvem jeg var. Men jeg kjente ham igjen fra pressemeldingen som annonserte samarbeidet hans med Unibet Poker.
Han fikk meg umiddelbart til å føle meg rolig ved bordet. Han snakket til meg om livet sitt og spurte meg mange spørsmål. Det tok ikke lang tid før jeg mistet konsentrasjonen fullstendig og begynte å spille som en fullstendig idiot, da jeg var mer interessert i Espen enn i selve spillet.
Og så begynte jeg å lure: Var han bare hyggelig eller var det et strategisk knep for å finne ut om jeg visste hva jeg holdt på med? Jeg spurte ham og dette er hva han hadde å si.
Espen Uhlen Jørstad: Det var ikke strategisk (ler). Jeg beklager om jeg distraherte deg fra spillet ditt. Jeg går også glipp av mye informasjon fordi jeg snakker så mye, så det går begge veier.
Det samme gjelder å gi vekk informasjon. Jeg mottar kanskje informasjon fra deg, men jeg gir deg også informasjon ved å være ærlig og autentisk angående min rolle i Unibet, for eksempel.
LD: Du var veldig imøtekommende. Hvor mye av det er en del av det å være ambassadør for Unibet?
EUJ: Ingenting! Jeg var sånn før jeg fikk den rollen. Jeg har alltid vært veldig pratete ved et pokerbord.
LD: Hvorfor velger ikke flere folk å snakke, for å få en fordel?
EUJ: Det er nedgangstider for poker og dersom alle skal sitte der med hodetelefonene, hettegenserne og brillene sine, så vil nedgangen fortsette. Det fjerner mye av moroa med poker.
Jeg føler at mange av proffene sitter og grinder som om det var jobbene deres. Jeg føler at de går glipp av en stor del av det som gjør jobben fornøyelig.
LD: Jeg tenkte at du var velkledd og kjekk. Men så leste jeg på bloggen din at du én gang var en «feit slask» som var avhengig av World of Warcraft. Hvordan skjedde det?
EUJ: Da jeg var ung satt jeg og spilte videospill, og det var på en måte min måte å rømme fra virkeligheten på, tror jeg. Jeg var 14 år gammel feit, ikke attraktiv i det hele tatt og klein – ikke den mest populære gutten i skolegården, kan man si. I den alderen var det bare én ting som betydde noe, og det var å bli akseptert av de kule gutta.
Jeg har lært at det er vanlig for folk å finne en måte å flykte fra problemene sine på. Jeg er ihvertfall glad for at min flukt var 15-timersskift i Warcraft-universet fremfor å misbruke alkohol eller narkotika.
Du tenker kanskje at jeg er en selvsikker taler når du møter meg ansikt til ansikt, men det er en del av meg som fortsatt er den feite, engstelige, sjenerte gutten. Det er noe jeg kontinuerlig jobber med!
LD: Jeg synes du er veldig åpen og selvsikker ved pokerbordet, men i mye mindre grad når vi ikke sitter ved bordene. Hvorfor det?
EUJ: Da jeg var liten var det bare på LAN-festene jeg var selvsikker, fordi det eneste jeg virkelig var dyktig til var å spille dataspill. Jeg følte meg respektert da jeg var der. Men utenfor LAN-festene var jeg ikke selvsikker i det hele tatt.
Jeg antar at det er litt det samme for poker i dag, selv om jeg heldigvis ikke føler at det eneste jeg kan i livet er å spille poker.
LD: Hvordan har det seg at en «feit, engstelig slask», som er avhengig av Warcraft, har blitt den selvsikre Unibet-ambassadøren jeg ser i dag?
EUJ: Det var en tung prosess, det kan jeg love deg. Mye forandret seg da jeg gikk inn i forsvaret som 18-åring. Det tvang meg til å være rundt mye folk og sosialisere meg med fremmede.
Jeg gikk også veldig mye ned i vekt (18 kg), og det i seg selv ga meg mye selvtillit. Jeg dro også nytte av strukturen og disiplinen jeg ble eksponert for i forsvaret.
LD: Hvorfor ble du med i forsvaret?
EUJ: Det var helt tilfeldig. Jeg holdt ikke på med så veldig mye på den tiden. Jeg hadde droppet ut av skolen; jeg spilte veldig mye Warcraft og var rett og slett bare en slask.
De ringte meg og spurte om jeg ville bli med. Jeg følte at dette kunne være en god ting for meg, så jeg sa ja.
LD: Hvem ringte deg?
EUJ: Det var en eller annen kommunikasjonsfyr fra forsvaret. De manglet en del folk i luftforsvaret i Nord-Norge på den tiden, så de ringte for å spørre om jeg var villig til å bli med der.
Først tenkte jeg at det var veldig uprofesjonelt av dem å ringe meg på den måten. Det var liksom sånn: «Hei. Kan du bli med i forsvaret i et år? Du starter om 10 dager.»
Jeg tenkte at det var et troll på nettet og vennene mine ba meg om å glemme det, men det viste seg å være et ekte tilbud. De fleste i den troppen var rundt 21–22 år gamle, for vi håndterte relativt høyteknologiske datasystemer for flyraketter.
Vi var seks eller noe 18-åringer som ble hentet inn som vikarer og vi fikk naturligvis kallenavnet «barna».
LD: Var du ikke redd for … å dø?
EUJ: Det var ett års tjeneste. Det var ikke sånn at de skulle sende meg til Afghanistan. Det var mest sannsynlig at det iskalde været ville ta livet av meg, om noe.
LD: Hva gjorde du da du var ferdig i forsvaret?
EUJ: Jeg gikk tilbake til å være en slask. Jeg flyttet til en større by i Norge. Jeg begynte å spille poker, men jeg tok det ikke veldig seriøst. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt.
Jeg hadde ikke perspektiv på verdier. Jeg var ung, umoden, og alt jeg brydde meg om var å gjøre det jeg ville. Jeg hadde ingen ambisjoner eller mål.
Jeg tilbrakte mye tid i treningsstudio og solarium. Jeg bekymret meg for håret mitt og hva folk mente om utseendet mitt og meg generelt. Jeg følte liksom at jeg måtte være noe jeg egentlig ikke var.
Jeg spilte også mye dataspill og festet mye. Livet mitt gikk ikke i riktig retning.
LD: Jobbet du ikke også på et bryggeri?
EUJ: Jo, det var etter Black Friday. Jeg sluttet ikke å spille poker. Jeg fortsatte å spille – ikke hver måned, men som en ekstrainntekt. Jeg kjente at jeg ble lei av å spille poker.
Jeg gikk fra å være en person som leste alle bøkene som var verdt å lese og se på strategivideoer og alle World Series og Poker-dekningene hvert år, til å bli en heads-up No-Limit-boms for å skaffe meg litt ekstra penger å rutte med. Jeg var lei av spille og på det punktet brydde meg ikke om det i det hele tatt.
Jeg bestemte meg for å begynne på skolen igjen. Familien min presset meg litt. De elsket ikke akkurat at jeg spilte poker, festet og stod på stedet hvil. Forrige gang jeg gikk på skolen var karakterene mine elendige og jeg skulket timer hele tiden.
World of Warcraft er et helvetes rusmiddel og jeg skylder på Blizzard for min manglende oppmerksomhet på skolen.
Jeg spilte veldig mye i mange år og det gikk utover utdannelsen min. Det var ikke min greie. Jeg bestemte meg for å gjøre det riktig denne gangen. Jeg gir full guffe når jeg ønsker å gjøre noe. Jeg møtte opp til alle timene mine og karakterene mine gikk fra C-er og D-er, til nesten bare A-er og noen B-er.
Jeg innså at jeg likte veldig godt matte, kjemi og mikrobiologi. Jeg bestemte meg for å studere i fem år til og til slutt ble jeg uteksaminert med en mastergrad i ølbrygging, noe som i bunn og grunn er ernæringsvitenskap med spesialisering i ølbrygging.
Jeg ble interessert i øl da jeg tok bachelorgraden min i ernæringsvitenskap. Jeg innså at jeg ikke bare var interessert i å helle det nedpå, men også i det som ligger bak ølen, av kjemi, mikrobiologi og sensorisk vitenskap. Det er mange elementer som gjør at en øl blir skikkelig god.
Etter at jeg fullførte mastergraden min, fikk jeg jobb som prosesstekniker i et norsk bryggeri. Jeg lærte utrolige mye og likte å jobbe der, men tanken på å jobbe for noen andre appellerte ikke noe særlig til meg. Jeg kjente at jeg ville skape noe eget.
Jeg jobbet der i et år før jeg leverte oppsigelsen min. Jeg bestilte flybilletter og fløy til Budapest med den daværende kjæresten min for å starte med håndverksøl der nede. Jeg hadde en partner og planen var å spille poker på siden for å finansiere ølprosjektet.
Så skjedde det et par ting. Det begynte å gå veldig bra med pokeren og jeg kjente at jeg nøt spillet igjen. Deretter ble jeg tilbudt en avtale med Unibet og jeg klarte bare ikke å si nei. Til slutt bestemte vi oss for å legge ølprosjektet på is.
Jeg forlot Budapest og reiste til Malta med fokus på poker, Twitch og jobben som Unibet-ambassadør. Det var februar 2017.
LD: Jeg vet at faren din hadde sine problemer med alkohol og døde veldig ung. Det siste stedet jeg hadde trodd du ville ende opp var i et bryggeri.
EUJ: Ja, faren min gikk bort da han var 42 år gammel. Han slet mye med alkohol- og narkotikaproblemer, noe som gjorde det vanskelig å ha et sunt og «normalt» far-sønn-forhold.
Han satt i fengsel store deler av barndommen min, så jeg tilbrakte ikke mye tid med ham da jeg var liten. Vi hadde egentlig ikke et ordentlig forhold før jeg kom opp i tenårene, tror jeg.
Han var en veldig glup mann og han var alltid utrolig snill med meg. Uheldigvis tok avhengigheten overhånd og dette ble gjenspeilet i helsetilstanden hans.
Jeg tenkte på faren min da jeg begynte å jobbe i bryggeriet. Historien tilsier at jeg bør distansere meg fra, eller ihvertfall være forsiktig med slike ting.
Men mikrobryggerier og hele kulturen rundt håndverksøl handler ikke for meg om å drikke massevis av øl og bli full. Det handler om kulturen i seg selv, og erfaringen med det. Utforske forskjellige smaker, aromaer og sensasjoner –ikke kjøpe 12 Heineken og bli sørpe dritings.
LD: Får erfaringen din med faren din deg til å tenke på hvordan du én dag vil ende opp når du bli forelder?
EUJ: For å være ærlig så er jeg ikke sikker på om jeg ønsker å bli forelder. Jeg har tenkt mye på dette, ettersom jeg er 29 år nå, og folk på min alder har enten allerede fått barn, tenker på å få seg barn, eller så gifter de seg og er i ferd med å vokse opp.
Jeg avsluttet nylig et forhold, nettop fordi jeg ikke ønsker disse tingene. Med tanke på at jeg ikke ønsker disse tingene nå, så viser det kanskje at det ikke er veien for meg å gå. Det høres kanskje trist og rart ut for folk, men det er virkelig ikke noe jeg søker.
LD: Det høres ikke rart ut for meg. Samfunnet snudde ryggen til deg da du var barn, så jeg antar at det bare gir mening å ikke ville gi etter for samfunnets forventinger.
EUJ: Det høres ut som du traff hodet på spikeren. Jeg vil ikke være som alle andre. I begynnelsen så passet jeg ikke inn og nå ønsker jeg ikke å passe inn. Kanskje det er en «faen ta deg»-side ved meg.
LD: La oss gå tilbake til det tidspunktet der du dro for å starte en butikk for håndverksøl i Budapest. Du sa at pokerspillet ditt ble bedre. Hvorfor?
EUJ: Jeg gjorde ikke noe annerledes, selv om jeg spilte mer. Jeg hadde den samme vinnerstatistikken da jeg jobbet også, bare at jeg ikke spilte noe særlig.
Jeg begynte å streame på Twitch etter å ha sett på dataspillstreamer ganske lenge: Dota 2-, Hearthstone- og pokerstreamer … jeg elsket å se på Tonkaaaap, for eksempel. Jeg tenkte at det så gøy ut, så jeg begynte å streame selv.
I begynnelsen var jeg nervøs. Jeg var redd for at ingen ville like det og at ingen ville gidde å se på det. Men det tok ikke lang tid før jeg kom inn i en rytme og det virket som om folk likte det.
Jeg husker at seertallet vokste hver eneste uke. Den første måneden med streaming spilte jeg mer pokervolum enn jeg noen gang hadde gjort tidligere, fordi det var så gøy å streame.
Streamingen ga meg motivasjon til å grinde igjen og jeg hadde en grunn til å studere: Jeg hadde jo ikke lyst til å se ut som en tosk på streamen.
LD: Det å streame poker på Twitch høres ut som et rart valg for en som slet med sosial angst som barn. Blir du noen ganger usikker på hvem du egentlig er?
EUJ: Ja, jeg sliter med å finne meg selv hver eneste dag. Jeg var ikke involvert i noen form for sosiale media, før jeg begynte med Twitch. Etter at jeg begynte med Twich, har jeg begynt å vlogge litt i forbindelse med jobben i Unibet.
Du kan se for deg hvor ukomfortabelt det vil være for meg å gå rundt med en selfiestang. Jeg blir ukomfortabel når noen skal ta et bilde av meg. Det er forferdelig å gå rundt med den, men jeg skal hoppe hodestups inn i det. Jeg ser på det som en mulighet for meg til å vokse, istedenfor en kamp.
Jeg ville blitt kjempeglad om jeg kunne være kjempekomfortabel og selvsikker i hver eneste sosiale situasjon. Det hadde vært fint. Det krever mye arbeid å komme seg dit, spesielt når man kommer fra en bakgrunn med mye kleinhet.
Men jeg jobber veldig mye med ting jeg tror vil hjelpe meg med å nå det målet.
LD: Hvor mye av det vi ser er personen Espen Uhlen Jørstad, og hvor mye er merkevaren Espen Uhlen Jørstad?
EUJ: Det er vanskelig å si. Merkevaren er noe jeg vil finne ut av på veien. Det å være på Twitch og lage en vlog … jeg må nok tenke litt på det. Akkurat nå fokuserer jeg på å spise sunt, trene, yoga, meditasjon og alt det der.
Jeg er sikker på at det man gjør utenfor pokerbordene kommer til å bli like viktig. Alle blir gode på det grunnleggende ved spillet, så det er avgjørende å finne små fordeler på andre områder hvis man ønsker å overleve.
Dersom du kan meditere og komme deg i en bedre mental tilstand ved bordet, så kommer det til å bli viktig. Det er den type merkevare jeg ønsker å skape.
LD: Hvordan endte du opp med en avtale med Unibet?
EUJ: Jeg kontaktet Unibet da jeg sluttet i bryggerijobben min i Norge. Jeg fortalte dem at jeg hadde startet en Twitchstream og at jeg spilte 100 % av volumet mitt på Unibet.
Jeg sa at de kunne se på streamen min og si ifra om de ønsket å jobbe sammen i framtiden. Jeg trodde aldri det kom til å skje, men de så på den, likte den, og nå sitter vi her.
------
Du kan se Espen Uhlen Jørstad spille € 2/€ 4- og € 4/€ 8-cashgames, og en turnering i ny og ne, på Unibet-streamen hans på Twitch. Nedenfor kan du se den første vloggen hans:
